Boligreportasje for Interiørmagasinet
Interiørdesign: Kristin Lindhjem
Styling: Maria Hove Vestre
Reklamefoto for Strai Kjøkken
Stylist: Cathrine Bækken
Byrå: Nosleeptillbrooklyn
Boligreportasje for Bo Bedre på Alnes utenfor Ålesund
Stylist: Maria Hove Vestre
Boligreportasje for Nytt Rom
Hjemme hos Stein Haugen
Stylist: Maria Hove Vestre
Skogstad & Wærnes for Nytt Rom
Reklamefoto for Strai Kjøkken
Stylist: Cathrine Bækken
Byrå: Nosleeptillbrooklyn
Kunde: Møbelprodusent Eikund
Lokasjon: Telegrafen
Stylist: Maria Hove Vestre
Boligreportasje for Bo Bedre
Stylist: Maria Hove Vestre
Oppdragsgivere: Nordic Office Of Architecture, VIPP
Interiørarkitekt: Anne Kristine Kleppan
Interiørstylist: Maria Hove Vestre
Reportasje for Aftenposten Bolig
Tekst: Rakel Berntzen
Arkitekter: Stiv Kuling
På lag med arkitekturen
Boligmangel fikk arkitekt Eyvind Øgar til å gjøre barndomshjemmet fra sekstitallet om til generasjonsbolig. Her har han lyttet like mye til husets historie som til familien.
I et tradisjonelt byggefelt i Sogndal ligger den nyrenoverte generasjonsboligen som arkitekt Eyvind Øgar (42) har tegnet for storfamilien. Fjellene og fjorden lokket ham, samboeren og barna tilbake til hjemtraktene etter flere år i Trondheim og Oslo.
I Sogndal var alt som før. Nesten. Naturen og noen av de gamle vennskapene var akkurat slik de forlot dem, men boligprisene, de hadde skutt i været.
– Etter ni leieforhold på to år spurte jeg moren min pent om å få kjøpe halve huset hennes for å gjøre det om til generasjonsbolig, forklarer Øgar.
Voksesmerter
Slik ble det. Boligen fra 1964 var et helt ordinært, rektangulært hus med stue og kjøkken oppe og soveromsfunksjoner nede. Nå trengte de alle funksjoner i hver etasje. Første prosjekt var å bygge morens leilighet i sokkelen, så stod familiens enhet for tur.
– Vi bodde en stund med tre barn på to knøttsmå soverom med altfor lite kjøkken. Vi trengte mer plass og landet på å frigjøre det gamle kjøkkenet til soverom og bygge et nytt romslig kjøkken som tilbygg bak huset, forklarer Øgar.
Når tiden står stille
Ved første øyekast kan det virke som at tiden har stått stille i byggefeltet i Sogndal, der husbankarkitekturen fra sekstitallet stort sett har fått stå i fred flere steder. Denne generasjonsboligen er intet unntak.
– Det har vært veldig viktig for meg å spille på lag med den opprinnelige arkitekturen. Eksteriørmessig mener jeg dette er et ansvar alle huseiere har. Selv etter store endringer bør et hus forbli gjenkjennelig og kunne plasseres i den tiden det ble bygget, sier Øgar.
Tanken var derfor aldri å totalforvandle boligen, men heller foredle karakteren som allerede fantes der. Derfor er alle hjørnene intakt, takflaten ubrutt og og nye vinduer basert på opprinnelig vindusinnsetting, med enkelte moderniseringer.
– Vi har kun supplert med tilbygg bak huset og en badstue på tunet. Selv om disse har en annen karakter, underordner de seg likevel husets arkitektur, sier han.
Kjepphest
Selv om huset har benstrukturen til en sekstiåring, har det unektelig gjennomført et ansiktsløft. Etter at isolasjon, vinduer og kledning er skiftet ut, fremstår det nå som mer moderne og energieffektivt.
I et miljøperspektiv har Eyvind Øgar sans for å bruke det samme huset to ganger. Foruten de åpenbare fordelene ved å bo i generasjonsbolig, som å dele på arbeidsoppgaver og kostnader, er ordningen også miljøvennlig.
– Jeg ønsker å leve etter min filosofi som arkitekt. Da må vi være nøkterne på arealbruk. Med fem barn og tre soverom, kan vi ikke eie mer enn vi må, forklarer han.
Japanske te-hus
Tunet bak huset ble akkurat slik Øgar så for seg. Her har arkitekten latt seg inspirere av gamle, norske tun og japanske te-hus.
– Jeg er veldig glad i gamle tunstrukturer, der hvert bygg spiller sin rolle og mellomrommene er minst like viktige som byggene i seg selv, sier Øgar.
Det at badstuen har fått sitt eget bygg, synes han gjør den til noe opphøyd.
– For meg er det sånn at vandringen dit – med et håndkle rundt livet i alt slags vær – tilfører aktiviteten noe i seg selv, sier han.
Sauna og flora
I samtlige av husene i det bratte byggefeltet er det den langstrakte Sogndalsfjorden som speiler seg i vindusflatene. Men ikke på dette kjøkkenet. Fra oppvaskbenken har familien orkesterplass til hagevekster og upolert berg.
– Nærutsikten tilfører huset en rikere og mer aktiv situasjon. Om sommeren går vi barføtt ut og plukker urter som vi kaster rett i gryta, og rett som det er ser vi pinnsvin løpe forbi her, forklarer Øgar.
Arkitektoniske muligheter
– Her er det tatt meget vellykkede arkitektoniske grep, sier Jan Aase, etter å ha studert bildene av Øgars bolig. Som rektor ved arkitektutdanningen Fiuni i Stavanger, er han enig i at renovering bør skje i tråd med husets historie.
– Boligen skal absolutt kunne gjenkjennes i revidert versjon. Da er det viktig å ikke å ødelegge eller kamuflere opprinnelige hovedgrep.
Han forteller videre hvordan boliger bygd på sekstitallet ofte var såkalte ferdighus og bare unntaksvis tegnet av arkitekter.
– De beste eksemplarene var gjerne enkle, funksjonsdyktige og upretensiøse og inviterer derfor til senere bearbeidelse, forklarer Aase.
Arkitektens tips
En som har mye erfaring med renovering av eldre boliger, er arkitekt Einar Wahlstrøm. Hans inntrykk er at noen bygg fra sekstitallet kan nyte godt av en mer usentimental tilnærming.
– Boliger kan være av svært ulik arkitektonisk kvalitet. Hvis du ønsker et godt hus å bo i, som utnytter tomtens kvaliteter og har en planløsning som fungerer for en moderne familie, er det ofte nødvendig å ta tak i byggets struktur og riste det løs i «ryggmargen».
Dette er grep han mener gir et godt resultat:
– Ikke vær redd for å sette ditt personlige preg på stedet, men ha i bakhodet at du er en midlertidig forvalter.
– Du bør som et minimum etterisolere, skifte vindu og bytte ut både gamle rør og det elektriske anlegget. Men en teknisk oppgradering av huset er ofte ikke tilstrekkelig, fortsetter han.
Fallgruver
Ukentlig får Wahlstrøm telefoner fra huseiere som, etter å ha bodd i huset noen år, er misfornøyd med valgene de tok.
– En feil mange gjør når de flytter inn i et gammelt hus, er å starte med å renovere kjøkken og bad. For mange er det en stor skuffelse når de forstår at det nyoppussede badet er til hinder for planløsningen de ønsker seg.
Han anbefaler derfor å gjøre som Eyvind Øgar gjorde:
– Ha en tydelig plan, helst ta kontakt med en arkitekt. Under en tidlig befaring kartlegger dere bygget og avklarer behov. Sannsynligvis finner du en teglsteinspipe. Den kan restaureres og være et historisk element i huset, sier Wahlstrøm.
Gamle hus har også gamle hager. Wahlstrøm mener det er viktig å ha en plan klar for uteområdet:
– Det tar minutter å felle et tre, men flere tiår for å vokse opp. Ta vare på de trærne som tilfører stedet kvalitet. Står de utsatt til, er det nødvendig å beskytte både stamme og røtter før renoveringsarbeidene begynner, sier han.
Oppdragsgiver: Bohus
Stylist: Live Brekke
Boligreportasje for Aftenposten
Interiørarkitekt: AlexArk
Interiørstylist: Kathrine Hovind
Fotografering av kontorlokaler.
Interiørarkitekt: Ingeborg Werenskiold
Oppdragsgiver: Interiørarkitekt By Werenskiold
Stylist: Maria Hove Vestre
Arkitekt: Skaara Arkitekter
Interiørarkitekter: Scenario Interiørarkitekter
Inspirert av istiden
Da arkitekt Lars Smedvig skulle tegne hytte for faren på Jæren, ble han inspirert av sporene etter istiden som er synlige i området.
Farfaren til Smedvig bygde i sin tid en hytte på tomten, men den var etter hvert blitt i dårlig stand. Den var heller ikke plassert helt ideelt på tomten i forhold til vær og vind.
Den nye hytta er lagt i nord-sørlig retning, for å bryte østavinden, og lage en skjermet uteplass i vest. Stuerommet strekker seg etter utsikten og havet i sør, forklarer Smedvig.
Hele hytta, og annekset, har en forenklet form med et tradisjonelt saltak. Bygningene er kledd med ospepanel som har grånet med været. Det er ingen synlige takrenner på fasaden. Veggen er ekstra dyp for å gi plass til takrenner på baksiden av panelet. Hytta får med dette et renskåret uttrykk, som står til det nakne landskapet. Smedvig hentet inspirasjonen til eksteriøret fra sporene etter istiden, som kan sees i området.
– Det er meningen, at både hytta og annekset, skal fremstå som store grå steiner, som isbreen har sluppet fra seg når den har smeltet.
For Smedvig handler det om å være bevisst hvor man plasserer dører og vinduer i en bygning.
Det er ikke panoramastyle her. Jeg har prøvd å være behersket. Hvert rom har hver sine lysfunksjoner, som skaper ulike stemninger.
Hytta ligger 250 meter over havet, men tomten har utsyn til vannet. Det store stuevinduet er derfor vendt i sørlig retning mot havet. Spiseplassen er vestvendt, og tar inn kveldssolen, mens soverommet ligger mot nord, der morgensolen kommer inn. Det er satt inn et vindu på badet som er dekket igjen med en perforert panelvegg på utsiden.
– Det var et ønske å dempe fasaden så mye som mulig. Hullene gjør at lyset slipper inn på badet, og man kan åpne vinduet fra innsiden for å lufte.
Inngangspartiet ligger mot øst, og er derfor trukket litt inn for å skjerme adkomsten mot været. En trelem trekkes for åpningen når man forlater hytta. Det er viktig å kunne dekke til døren når man ikke er på hytta. Vind og regn slår inn overalt. Vannspruten står oppover hele veggen når det står på, sier Smedvig.
Innvendig er hytta kledd med eik på vegger, gulv og tak. Det er som om man blir tyllet inn i et stort eikepledd, når man søker ly for vinden utenfor…
Tekst: Marianne Lie Berg
Publisert i Aftenposten
Dokumentasjon av prosjekt, compact living leilighet i Bergen.
Interiørarkitekt: Cathrine Bækken
Publisert i Nytt Rom og Obos-bladet
Akkurat det kjøkkenet
Da Anja Mayhem var på visning i leiligheten på Grünerløkka, var det kjøkkenet som avgjorde alt.
- Jeg var egentlig på jakt etter en leilighet som jeg ikke trengte å pusse opp så mye. Men jeg kunne ikke dy meg da jeg så kjøkkenet. Jeg er veldig glad i å lage mat, sier Anja Marheim.
Leiligheten ligger i en klassisk mursteinsgård fra slutten av 1800-tallet, det er høyt under taket, stukkatur og litt skjeve vegger her og der…
Tekst: Marianne Lie Berg
Publisert i Aftenposten og Bo Bedre
Dokumentering av interiør, Fornebuporten.
Oppdragsgiver: KOR Interiørarkitekter
Lyden av sikader bryter stillheten. Ingen snakker høyt. Det er en intim og myk stemning i jungelen. Solen står sakte opp og avslører stadig flere av de arkitektoniske detaljene ved Angkor Wat tempelet. Ikke rart at det omtales som et av verdens underverker. Fra det niende til det femtende århundret ble det bygget mer enn tusen templer over så mye som tre hundre kvadratkilometer her ute i jungelen. Etterlevningene etter Khmer-riket forteller om en avansert sivilisasjon, som ved siden av å bygge eksepsjonell arkitektur, hadde velfungerende infrastruktur med hydrauliske konstruksjoner og kommunikasjonslinjer.
Reisereportasje publisert i Reisemagasinet Vagabond i samarbeid med journalist Marianne Lie Berg
PAN tretopphytter
Arkitekt: Espen Surnevik
Tekst: Marianne Lie Berg
Publisert i Elle Decoration UK, Elle Decoration Country, Interiørmagasinet
Fotografering av interiør i GD-boligen, kontorlokaler for Norske Tog.
Oppdragsgiver: Romlab ved interiørarkitekt Ine Abelsnes Stokka
Da Costume-redaktør Kine B. Hartz skulle restaurere en leilighet på Adamstuen i Oslo, ble hun en hekta på interiørdesign.
Leiligheten var 140 kvadratmeter, og lå i en klassisk bygård fra slutten av 1800-tallet, med stukkatur og høyt under taket. Det var ikke gjort noe der siden 1970-tallet, og var uten tvil et oppussingsobjekt (…)
Både kjøkken og baderomsinnredningen er fra den norske produsenten Ask og Eng. De har spesialisert seg på å lage innredninger i bambus med et overordnet bærekraftig formål.
– Uttrykket til Ask og Eng har også noe veldig japansk over seg. Da jeg fant det på Instagram falt alt på plass sier Hatz.
Hun innrømmer at hun i oppussingsfasen ble transformert til en slags interiørfreak.
– Jeg ble en sånn nerd. Spurte alle interiørfolk jeg kjenner, og var en pest og en plage. Sendte bilder, og snakket om leiligheten i tide og utide…
Tekst: Marianne Lie Berg
Interiørarkitekt: AlexArk
Kjøkkenprodusent: Ask og Eng
Publisert i Interiørmagasinet
Hett på bryggekanten
Det er en kort spasertur fra kontoret ned til bryggekanten. Atmosfæren ved kaia er nesten litt magisk. Flere rekker med gamle båthus gir stedet autensitet. Vannet er klart og avslører tang og tare i vannkanten. Et gammelt stupetårn stikker opp vegg i vegg med den nye badstuen…
Reportasje fra Farsund, arkitekttegnet badstu av Stiv Kuling Arkitekter
I samarbeid med journalist Marianne Lie Berg
Publisert i Aftenposten
Fotografering av kontorer og portretter i miljø.
På oppdrag for Cadi interiørarkitekter.
ARKITEKTURPERLE I BERGEN
Det er ikke hver dag et av husene til den legendariske arkitekten Leif Grung blir lagt ut til salgs. Familien Hopkin har fått gleden av å bo i et Grung-hus to ganger.
- Jeg vokste opp på den andre siden, på Florvåg på Askøy. Da jeg var liten, så jeg alltid bort på Ytre Sandviken, og tenkte at der må det være fint å bo, sier Tonje Hopkin.
- Da vi kom over Leif Grung-huset i Ytre Sandviken, falt vi pladask. Det var så idyllisk. Det vi imidlertid ikke skjønte før vi kjøpte huset, var at Grung også hadde tegnet rekkehuset vi hadde bodd i siden vi flyttet tilbake til Bergen, sier Hopkin og ler.
Det var ikke en hvilken som helst arkitekt familien Hopkin hadde kommet over. Leif Kuhnle Grung (1894–1945) regnes for å være en av våre store funksjonalister, og faren til arkitekt Geir Grung (1926–1989). Tar man en titt på historien, ser man at Leif Grung også hadde et stort engasjement for utviklingen av sosialboliger og selvbyggeri…
Tekst: Marianne Lie Berg
Styling: Cathrine Bækken
Publisert i Interiørmagasinet
Hjemme hos Sofie og Stig på Møhlenpris i Bergen
Publisert i Interiørmagasinet
Stylet av Cathrine Bækken
Tekst Marianne Lie Berg
Det lille resortet ligger godt kamuflert og tilbaketrukket i Sepiloks jungel. Stedet er øko-vennlig og drives med en grunntanke om å være bærekraftig for sine naturlige omgivelser. Arkiekturen og materialbruken på bygningene er enkel. Her er langhus og hus på påler, hengekøyer i god skygge fra solen, god mat, frisk drikke, mingling med andre på reise. Og rom med utsikt – over jungelen selvfølgelig! Tynne sponplatevegger er det eneste som skiller meg fra det grønne når jeg legger hodet på puta om kvelden.
Reisereportasje fra Borneo for Reisemagasinet Vagbond
Trend/inspirasjon med flis som tema, produsert i studio sammen med stylist Silje Aune Eriksen på oppdrag for Bonytt
Fordypningsrommets ti hus er bygget for å gi inspirasjon og ro i en vill og vakker kystnatur. Mens det høyre øyet fylles av Lofotveggen, fylles det venstre av horisontens uendelighet - Fordypningsrommet
Arkitekter: TYIN tegnestue
Prosjekt: The Arctic Hideaway
Bilder publisert i Nytt Rom
Fotoreportasje fra boligen til Daniera ter Haar og Christoph Brach i Eindhoven. Daniera og Christoph står bak det nederlanske designbyrået Raw Color.
Før soloppgang reiser mennene ut i sine seilekanoer for å tråle fisk utenfor revet. Høvdingene har strenge restriksjoner for når man kan fiske og hvor man får fiske. Fiske og fangst er fordelt med områder til de fire ulike landsbyene og regulering av metoder av høvdingene. Det er åpent for tråling på nattmorgenen, men ikke om ettermiddagen. Spydfiske langs revkanten er forbudt, men tillat inne i lagunen. Det er ikke alle regler som er like lett å forstå seg på for en utenforstående, og spør man en høvding om forklaring er det ikke sikkert man blir så mye klokere.
Reisereportasje fra Ifalik i Mikronesia for Reisemagasinet Vagabond
Fotografering av showroom og materialprøver på oppdrag for Prosjektgulv.
Stylist: Silje Aune Eriksen
Fotografering for møbelprodusenten IMG Comfort . Bildemateriale til lysbokser på messestand under IMM Cologne
Stylist: Maria Hove Vestre
Vi kom med Stillehavets varme luft i seilene fra havet til urtiden og skapelsen på Ambrym. Vi slipper ankeret i svart sand utenfor Ranvetlam nordøst på øya. Vi er midt i Vanuatu, et lite øyrike mellom Fiji og Australia sørøst i Stillehavet. Vulkanøya Ambrym har tre krater hvor to av dem er aktive med lava. Verdens mest tilgjengelige aktive vulkan bobler en dagstur gange fra ankringsstedet vårt.
Reisereportasje for Reisemagasinet Vagabond
FORBRUKERMAKT
Når du kjøper et møbel, bestemmer du selv om du vil avlegge en stemme på miljøet.
Interiørtrendene har for lengst fulgt i fotsporene til motebransjen og presenterer nye stilbilder hver sesong. Som forbruker fristes man ustanselig til å gjøre om, kaste ut det som er gått ut på dato, og kjøpe inn nytt. I følge Norsk Industri ble det produsert og importert møbler for 35 milliarder kroner i Norge i 2017.
Modernismen ble fundamentert på noe veldig konkret. Det dreide seg om å lage vakre, masseproduserte produkter til vanlige folk, sier Nikolai Aurebekk Handeland, som driver det norske produksjonshuset Elementa.
Tidsepoken han henviser til, er fra 1950-tallet, da landet måtte bygges opp igjen etter andre verdenskrig. Drøssevis av nye hjem måtte etableres, og behovet for praktiske og solide møbler, var prekært. Med masseproduksjon kunne plutselig designere, som Arne Jacobsen, Ray og Charles Eames og Verner Panton, bruke sine ferdigheter til å lage designløsninger som kunne produseres rimelig.
Modernistene løste behovet veldig godt den gangen. Det er ikke et problem lenger. Vi har altfor mange ting, proklamerer Aurebekk Handeland.
Han synes det virker som om bransjen fortsatt tror de har et behov de må imøtekomme, og derfor fortsetter med å spy ut nylanseringer i et forrykende tempo.
Man har oppnådd det man prøvde å få til, men det er som om man fortsetter å prøve å gjøre det samme, selv om målet er nådd. Modernismen henger igjen som et absurd ekko, sier Aurebekk Handeland.
Det er med andre ord på tide å tenke nytt. Aurebekk Handeland legger til at man faktisk kan finne kimen til bærekraft i modernismen.
Det handlet allerede da om å skape varige produkter av ordentlige materialer, aspekter som vi kan si henger sammen med idealet til Skandinavisk design i dag, sier Aurebekk Handeland.
Egil Sundet er bransjesjef for Designindustriens bransjeforening, hos Norsk Industri. Han forteller at de har gjennomført en omdømmeundersøkelse sammen med Innovasjon Norge.
Undersøkelsen var ikke kvantitativ, den var mer semi-kvalitativ. Men da vi spurte en del aktører i bransjen, om hva de syntes om norsk møbelproduksjon, så var svaret at den er spennende, innovativ og bærekraftig, sier Egil Sundet.
For min del, kjenner jeg norsk møbelproduksjon, som fokusert på miljø og det å skape bærekraftige møbler, sier designer Jonas Stokke.
Han har i en årrekke designet møbler for en rekke av de store norske møbelprodusentene som Flokk og Tonning & Stryn.
Det er vanskelig å si hva som er hovedvarighet. Du kan se på energi, eller du kan se på materialer. Er materialene hentet ut fra naturen, kan de gjenbrukes? Eller du kan se på arbeidsforhold ved for eksempel kromgruver i India.
Han fremhever at Flokk er en produsent som ser på alle disse forholdene, fra utvinning av produkter, til transport, forbruk og postproduksjon.
De bruker for eksempel ikke lim, når de skal feste tekstil og skum sammen, for at de skal kunne ta det fra hverandre ved resirkulering, forklarer Stokke, og legger til at det å gå i detalj, på den måten en produsent som Flokk gjør, krever et abnormt apparat.
Det er både komplisert og tidkrevende. Den nye kontorstolen RH New Logic, som Stokke designet sammen med sin tidligere kollega Øystein Austad og Flokks utviklingsteam, tok 18000 arbeidstimer.
En produsent som Tonning gjør ikke det. Men de bruker ordentlige materialer i alle sine produkter, forklarer Stokke.
Møbeldesigner Runa Klock tok en master i bærekraft, da hun studerte design ved Kunsthøgskolen i Oslo, for ti år siden. Hun har siden vært en forkjemper for bærekraft i møbelproduksjon. Hun mener det er flere måter å se denne utfordringen på.
Bærekraft handler om så mye. Det kan være materialvalg, transporthensyn eller etikk, men også det å skape tilknytning til objektet hos forbrukerne, som gir en form for varighet. Man kan også kjøpe brukt og restaurere, eller som produsent kan man tilby tjenester, så et produkt kan repareres og leve lenger.
Hun understreker at et objekt som er skikkelig laget, likevel må tåle øyets slitasje. Det er ikke alt man ønsker å omgi seg med hele livet.
Det vil alltid være behov for å lage nye ting. Jeg mener spørsmålet handler om hvordan man kan lage bedre produkter. Et produkts miljøavtrykk bestemmes i stor grad allerede i designfasen. Her er det stor mulighet for påvirkning. Transparens er veldig viktig, sier Klock.
DOKUMENTASJON
Sundet forteller at det faktisk er mulig å dokumentere klima og miljøavtrykket til et møbel, hvis man vil.
Vi har jobbet med NTNU og Østlandsforskningen, om utviklingen av en helt ny EPD kalkulator. EPD står for Environmental Product Declaration, og er knyttet til ISO-standarden, som ser på hele livsløpet til et produkt, forklarer Sundet.
Her vurderes hver eneste komponent, fra hvilke materialer som er brukt, til hvor og hvordan hver eneste lille tråd er produsert. Alle disse elementene gir en poengsum til slutt.
Her vil for eksempel et produkt som er lokalt produsert, vinne mange poeng, i forhold til et som produseres i en annen del av verden.
Han forteller at per i dag har rundt ti norske bedrifter et EPD sertifikat, som gjør at de kan dokumentere miljø- og klimafotavtrykket til alle sine produkter.
Dette er ikke hemmelige tall, alt ligger ute på Norges offisielle EPD-register, forklarer Sundet.
Han trekker frem at konsumentmarkedet imidlertid ikke stiller noen spesielle strenge krav til dokumentasjon. Det får ham til å lure på om forbrukerne egentlig er genuint interessert i miljø.
Hadde det vært sterk interesse fra kunden, hadde det vært flere bedrifter som stilte med klimadokumentasjon i dag, sier Sundet.
FORBRUKERMAKT
Klock har troen på forbrukerne, og mener det er en stor endring på gang. Hun merker seg at de unge ønsker å gjøre en forskjell, og de bryr seg mer og mer.
Det starter med forbrukerne. Hver gang man kjøper noe, putter man pengene på noe bærekraftig, eller det motsatte. Da gir du en stemme på den utviklingen du ønsker.
Hun fremhever at man kan vente på at det offentlige skal innføre lover og reguleringer, for det er ikke tvil om at det offentlige har stor makt.
– Men den samme makten har forbrukerne. Hvis man er bevisst på det, kan det gå fort. Hvis det er det miljøvennlige produktet som blir kjøpt, er det det produktet produsentene kommer til å lage. Pengene styrer, avslutter hun.
Tekst: Marianne Lie Berg
Styling: Silje Aune Eriksen
Publisert i Obos-bladet
